Geologien i Marka

Landområdene omkring Oslo dekker et svært populært turområde som av turfolket gjerne betegnes som “Marka”. Marka utgjør de sentrale områder av det geologene kaller Oslofeltet som på begge sider av Oslofjorden strekker seg fra Langesundsfjorden i syd til Brumunddal i nord. Fjellgrunnen i Oslofeltet består av et stort antall bergartstyper som ble dannet, deformert og omdannet gjennom svære geologiske tidsrom (Fig.1). Her gjenspeiler landskap og vegetasjon et geologisk mangfold som har gjort området internasjonalt berømt blant geologer.

Geologien i Oslofeltet domineres av en svær forsenkning i jordskorpa (Osloriften) som ble dannet for ca 300 millioner år siden I dag vi finner således de eldste, prekambriske bergarter skarpt avgrenset fra Oslo-feltets yngre avsetningsbergarter ved bratte forkastningslinjer.

 

Grunnfjellsområdene

Traktene øst for Oslofjorden tilhører et grunnfjellsområde som strekker seg fra Mjøsa og sørover gjennom Akershus og Østfold til Bohuslän i Sverige. Med grunnfjell mener geologene bergarter som ble dannet før kambrisk tid - for mer enn 600 millioner år siden. Derfor sier vi at disse bergartene har en prekambrisk alder. Her har forskjellige avsetningsbergarter (som sandstein og skifer) og forskjellige størkningsbergarter (som lavabergarter og granitter) i jordens urtid blitt omkrystallisert, sammenfoldet og pakket sammen ved svært høye trykk og temperaturer i løpet av tidsrom på over 1 milliard år. I dag ser vi resultatene av disse prosessene i bergarter som vi gjerne klassifiserer som gneiser. En gneis er karakterisert ved centimeter- til metertykke parallelle bånd og soner med mineralene kvarts og feltspat i veksel med mørkere lag, rike på mørke mineraler som glimmer (biotitt) og/eller amfibol (hornblende). Dette gjør at gneis-bergarter ofte spalter opp i desimeter- til metertykke plater. Aldersdateringer har vist at gneisene ble omkrystallisert og deformert dypt nede i jordskorpa i flere perioder fra ca. 1700 millioner år siden. I veiskjæringer kan vi ofte se intrikate og iøyenfallende foldemønstre i gneisene som viser de myke egenskaper bergarten må ha hatt under de høye trykk og temperaturforhold (Fig.2)

 

Kambrosilurbergartene

Etter de siste, storstilte jordskorpebevegelsene i prekambrisk tid startet en ny era i Oslofeltets historie som vi gjerne kaller Jordens oldtid. Forvitring og nedslitning bragte nå den sammenstukede gneislagpakken opp til jordens overflate. Tykke, sedimentære avsetninger av sand, leire og kalk fant sted på et stort, flattliggende grunnfjellsområde i Skandinavia ettersom havet nå strømmet inn over Oslofeltet. Avsetningene fant sted i kambro-silurisk tid som er samlebetegnelsen på periodene kambrium, ordovicium og silur  som dekker tidsrommet for mellom 550 og 400 millioner år siden.  Kambrosiluravsetningene finner vi i dag best bevart i de sentrale deler av Oslogryta og på vestsiden av fjorden  (Asker,Bærum og på Ringerike)(Fig.1). Her finnes de lagvise avsetningene som grå og sorte leirskifre, sandsteiner og kalksteiner (Fig.3). I disse lagene finner vi de første spor av dyreliv i form av fossiler der vi kan gjenkjenne snegler, skjell og koraller (Fig.4) samt  trilobitter og flere andre i dag forlengst utdødde dyregrupper. Den plutselige oppblomstringen av dyrelivet på denne tiden ble starten på utviklingen av alle viktige plante- og dyregrupper.

Både under og etter avsetningen ble kambrosilurbergartene i Oslofeltet  foldet og deformert  som følge av en storstilt kollisjon mellom kontinentene øst og vest for Oslofeltet og som ga ophav til den store (Kaledonske) fjellkjeden i Norge som strekker seg fra Stavanger til Nordkapp.

 

Perioden karbon - Perm: vulkan og

sprekkedaler

Etter foldningen av de kambro-siluriske sedimentære bergarter ble disse slitt ned, og vi fikk etterhvert igjen dannet et stort slettelandskap i Oslofeltet i Karbon tid - for ca 300 millioner år siden. Nå begynte en dramatisk innsynkningsperiode i Oslofeltet der store plater av jordskorpa med kambrosilurbergarter og grunnfjell sank ned mot vest langs flere store nord-sydgående forkastningssoner. Derved ble grunnfjellsområdene i  Østfold og store deler av Akershus adskilt fra Oslofeltets kambrosilurbergarter ved en nord-sydgående hovedforkastning – Nesoddforkastningen (Fig.1). Innsynkningen av jordskorpeplatene ble ledsaget av tallrike, store lavautbrudd gjennom Perm-tiden for 300 til 250 millioner år siden. Minst 40 forskjellige lavastrømmer er registrert og den samlede lavatykkelse i Oslofeltet kan komme opp i over 3000 meter.  Smeltemassene kom opp langs en mengde spalter  og dannet flattliggende lava-lag som bredte seg utover de foldede kambrosilurlagene. De flattliggende lavalagene kan tydelig sees på Kolsås (Fig.5) og på Krokskogen. Den mest karakteristiske av lavabergartene kalles rombeporfyr og finnes utbredt spesielt i Krokskogen-området. Her ser vi opptil flere cm. stor feltspatkrystaller i en finkornet rødbrun til grå grunnmasse (Fig.6). Andre lavatyper omfatterbasalt – en finkornig, massiv gråsort bergart.

Dypere ned i denne jordskorpa dannet det seg store reservoirer med smeltet stein (magma) som størknet langsomt og dannet store massiver med  de rosafargetde dypbergartene granitt (Fig.7) og syenitt (Fig.8). En syenitt inneholder mye mindre av mineralet kvarts enn granitten og dekker store områder i Nordmarka, hvorfor vi gjerne kaller bergarten for nordmarkitt. Nordmarkitten er en fin bygningstein som i sin tid ble brutt i Groruddalen og sammen med granitt fra Drammenstraktene er blitt brukt i mange offentlige bygninger i Oslo.

Under de store lavautbrudd ble etterhvert de store magma-reservoirene tappet, med den følge at lavapakken sank ned i reservoiret langs ringformede forkastninger og danner mange såkalte kaldera-strukturer.  En kaldera kan oversttes med en gryte og i Oslofeltet har vi flere slike (Fig.1) der Bærumskalderaen er av de best bevarte. Ettersom innmaten i kalderaen har sunket inn finner vi her de yngste lavastrømmene i Oslofeltet bevart.

 

Kvartærtiden - istiden

Fra begynnelsen av kvartærtiden for ca 2.5 millioner år siden gjennomgikk Jorden mange store klimasvingninger - mellom kalde tider (istider) og mindre kalde tider (mellomistider). Den siste store landisen i Europa hadde sin maksimale utbredelse for 22 -18 000 år siden og en forbausende rask avsmelting foregikk i tiden for mellom 20 000 og 11 000 år siden. I Norge er tilbaketrekningen av selve iskanten er kanskje best kjent i Oslofeltet der flere isranddannelser i form av store endemorener viser oss hvor isranden lå til forskjellige tider.

Etter ca 11 000 år siden skjedde et markert brefemstøt i østlandsområdet. Isen skjøv store mengder med sand og grus ned mot havet og store israndsavsetninger ble dannet. De mest dominerende av disse er Ra-morenene som finnes på begge sider av Oslofjorden. De ble delvis avsatt under havnivået og består av flere morenerygger. I Oslotrakten smeltet siste is-rest for ca 9500 år siden. Havet sto da ca. 220 meter over nåværende havnivå og nettopp her finner vi de mest markante endemorener (“Aker-trinnet”) som bl.a. demmer opp Semsvann, Maridalsvannet, Sognsvann og Bogstadvannet. På isskurte bergoverlater (sva) kan vi ofte se skuringsstriper som viser isbevegelsesretningen – hovedsakelig fra nord mot sør. Store grus- og sandmasser ble avsatt sammen med leire i fjordbassenget og som vi idag finner på land i Oslogryta. Disse lavlandsområdene danner det mest fruktbare jordbruksland i Oslofeltet.

 

Geologi og landskap

Landskapet og landskapsformene vi finner i Marka i dag gjenspeiler i stor grad den geologiske oppbyggingen av området. Kvartærtidens isbreer sørget for en effektiv nedbrytning av bergartene her på sin vei ut Oslofjorden. Her ble  de svake og sprø kambro-silurbergartene lettere høvlet ned og transportert vekk som sand, grus og leire mens de massive prekambriske gneiser sammen med de permiske smeltebergarter ga større motstand mot isbreenes nedbrytende krefter.

De fleste gneistyper i det sørøstnorske grunnfjellsområde er godt eksponert i Østmarka og i Romeriksåsene  der gneislagene danner et ribbelandskap av langstakte åser og dalganger som strekker seg i nordvest-sørøstlig retning.

Fra Østmarka og Nesoddlandet kan vi mot vest se Oslogrytas kambro-silurbergarter med de overliggende permiske lavabergarter som reiser seg bratt opp mot nordvest. Her danner de sammen med Kolsåstoppen (Fig.5) og Skaugumsåsen Krokskogens store fjellplatå. I Nordmarka danner syenitter og granitter de høyeste åser og fjell der gamle sprekker og forkastningssoner i dag viser seg som dype kløfter og juv.

Fra områdene omkring Frognerseteren  og Voksenkollen har man en enestående utsikt over Oslofjorden og Bærumsmarka der mange av hovedtrekkene i Oslofeltets geologi kommer til syne. Mot sør sees herfra Nesoddlandets oppstikkende grunnfjell med sin markerte forkastningslinje og Oslo-gryta med sine foldede kambrosilurlag på Bygdøy og på øyene utenfor. Sammen med Vettakollen og Grefsenkollen i øst danner Voksenkollen den sydlige utpost av de store masser av permiske dypbergarter som dominerer fjellgrunnen i Marka.